ANSA Australia: Thailandsprosjektet

siri bilde 5

Siri Hardangen har vært ansa medlem siden 2010 og aktiv I bystyret I Melbourne. I Melbourne har hun tatt en bachelor i food science and nutrition på Deakin University. Hun studerer for tiden master of public health and health promotion ved samme universitet. Hun var med på fjorårets Thailandstur, og vil gjerne dele sin opplevelse av turen.

Etter å ha jobbet frivillig i ANSA Melbourne i 2 år, støttet og hørt mye om Thailandsprosjektet, ble jeg i November 2012 med på den ellevte turen til barnehjemmene i Thailand. Turen er arrangert i regi av ANSA og lederen av barnehjemmene i Nord-Thailand, Knut Inge Bergem. Jeg har tidligere reist jorden rundt og hadde vært i Thailand før, og tiltross for at landet er kjent som ‘The land of the smiling people’ var jeg foreberedt på at dette oppholdet ville bli spesielt. Vi skulle besøke fattige områder og HIV-smittede barn som har enten blitt reddet ut av, eller forhindret i å ende opp i prostitusjon og fattigdom.

November 2012:

Vi ble hentet på den lille flyplassen i Chang Rai den første dagen av Knut Inge som driver den daglige driften av Baan Chivit Mai og de fire barnehjemmene i området. Luften var trykkende og temperaturen lå på rundt 37 klamme grader idet vi gikk ut av det lille ruteflyet. Knut Inge, som har vært bosatt i Thailand i flere år, snakker flytende Thai og skulle vise seg å være verdens beste vert. Han ga oss nyttig informasjon under hele oppholdet, som gjorde at vi virkelig fikk innsikt i kulturen og deres tradisjoner.

Etter å ha lært nødvendige gloser og hilsninger på Thai og møtt resten av gjengen med norske fra Melbourne, Brisbane og Sydney, ble vi innlosjert på ett fint gjestehus ikke langt fra hovedgaten i Chang Rai. Deretter begynte programmet vi skulle følge de neste dagene med første stopp; på barnehjemmene. Barnehjemmene blir finansiert i stor grad ved hjelp av bidrag fra blant annet ANSA Australia og støtte fra de ulike by-styrene i Australia.

På forhånd var jeg klar over at barna ikke eide stort annet enn en madrass og litt klær, og at barnehjemmene var primitive. Det var allikevel til stor overraskelse å se hvor flotte, rene og blide barna virket. Religion er høyst viktig i Thailand og det å tilbe Kongen er en tradisjonell gest. Denne respekten og ydmykheten gjelder også blant ‘vanlige’ mennesker, i alle samfunnslag. Tradisjonelt sett skal man som yngre eller mindre utdannet hilse respektfullt på de eldre og mer velstående. Det var uvant og rørende på samme tid og bli nærmest tilbedt av de små barna.

siri bilde 1

(Meg på ett av barnehjemmene)

Dagene i Chang Rai gikk fort. Tiden på barnehjemmene gikk med til å lage julekort som videre skulle bli solgt i Norge, i tillegg til å hjelpe bøndene med å høste ris. Vi ble godt tatt vare på av barna på barnehjemmene som nå er vant med slike besøk fra de norske studentene. De skjønner at vi er der for å hjelpe til og klødde i fingrene etter å vise oss madrassene sine eller noen slitte skolebøker. Det så ut til at de ikke tenkte mye over sin situasjon, hvor noen av barna faktisk er smittet av HIV på grunn av arbeid som prostituerte.

siri bilde 2

siri bilde 3

(Knut og meg i risåkeren)

siri bilde 4

(Gjengen som lager julekort)

Etter å ha vært på barnehjemmene fikk vi omvisning på skolene i området. Her ble vi godt mottatt og fikk mye positiv oppmerksomhet. Barna stilte gledelig opp for å bli tatt bilde av og viste stor begeistring overfor våre moderne mobiltelefoner og kameraer. På skolen underholdt unge gutter oss med ukulele og vi deltok i tradisjonell Thai dans. Jeg var fortsatt overveldet over humøret til alle barna, og all gleden de viste ved enkle aktiviteter som sang og dans.

siri bilde 6

(Lena og jeg deltar i tradisjonell dansing på en av skolene)

Etter å ha brukt de første dagene på å besøke skoler og barnehjem, var det neste stoppet en overnatting i en liten landsby i Chang Rai regionen. Etter en to timers humpete kjøretur fra Chang Rai, kom vi frem til stedet hvor vi virkelig så fattigdom på nært hold. På fjernt hold så byen ut som en fargerik landsby i frodige omgivelser. Ved nærmere innsyn ble forholdene fort tristere.

siri bilde 7

Da vi kom inn i hjemmene til de innfødte var det vanskelig å holde tårene tilbake. ‘Husene’ var i dårlig stand og hadde hverken gulv eller strøm. De var av enkel standard, bygget av tømmer og bølgeblekk. Det var mørkt inne. Kun lysglimt fra sprekker i veggene gjorde at man fikk øye på at både ‘komfyren’ og ‘toalettet’ deres bestod av kun hull i jorden.  En liten jente tok tak i hånden min inne i det ene dystre huset. Hun ville gjerne vise frem hårbørsten sin, og det lilla speilet som hang på veggen. Det var en rørende opplevelse at en liten jente stolt ville vise frem sine få eiendeler. Ikke minst når innsekter og irriterende fluer svermet rundt oss, samtidig som en uforglemmelige vond lukt fylte huset.

siri bilde 8

Det var en helt spesiell opplevelse å være med til denne avsidesliggende landsbyen. Det var hjerteskjærende og få vite av Knut Inge at om et hus hadde TV parabol på taket, betyr dette at familien har byttet bort et av barna sine. Barna blir da mest sannsynlig sendt til Bangkok for å jobbe som prostituerte. Det var surrealistisk å se falleferdige hus, med store, dyre TV paraboler på takene. Jo større TV parabolen var, desto ‘rikere’ var familien, tiltros for et familiemedlem mindre.

Etter en lang dag med mye tung informasjon, fikk vi servert nydelig middag og vi skulle tilbringe natten i en liten trehytte, bygd på paler over en stri elv. Ettersom det ikke var strøm, la vi oss når solen gikk ned, og våknet til hanen som gal.

siri 9

(En familieløs jente og meg i landsbyen)

Etter å ha besøkt skoler, barnehjem og landsbyen satt vi igjen med mange inntrykk. Kontrastene var store. Lek, latter og glade barn samt triste observasjoner av falleferdige hjem og den hjerteskjærende sannheten om livet til de innfødte var tøft og ta innover seg.

For å få ett lite avbrekk var neste stopp på programmet å ta turen over grensen til nabolandene Burma og Laos. Vi var så heldige at Knut Inge tok oss med til de fleste steder med minibussen sin som bød på fine opplevelser. Først gikk turen til Burma hvor vi besøkte storslagene templer og travle markeder.

siri bilde 10

(Meg foran en gullbelagt Buddha)

Videre tok vi en liten båttur til Laos hvor vi besøkte flere travel markeder. Høydepunktet var utsikten fra selve båtturen hvor vi så flott natur og templer i det fjerne.

siri bilde 11

(Meg, Knut Inge, Rebecca og Tonje i båten til Laos)

I ettertid av turen sitter jeg igjen med mange fine, men også triste minner. Jeg fikk ett annet syn på virkeligheten, og jeg lærte virkelig at materielle goder ikke er alt. Det at de små barna er lykkelige og smilende til tross for omstendighetene satte mitt eget liv i perspektiv. Ikke minst var det fint og se at pengene som blir samlet inn fra ANSA, virkelig kommer til nytte. En liten brøkdel av mitt daglige forbruk kan faktisk mette flere barn.

Det var grusomt å være tett på familiene som har byttet bort datteren sin mot en TV. Likevel er de sterkeste minnene som sitter igjen livsgleden alle barna viste tiltros for sin brutale virkelighet. Denne gleden og disse smilene gjør at jeg nå skjønner mer enn noen gang hvorfor Thailand blir kalt ‘The land of the smiling people’

siri bilde 12

(to av jentene og meg)

Skrevet av: Siri Hardangen

Edit: Alexander Amadeus Joachim Bjørklund Vallance