Presidenten: 7 punkter

På tirsdag var jeg så heldig å få snike meg med på kunnskapsminsiterens kontaktkonferanse. Her var de fleste innenfor høyere utdanning i Norge samlet, og det var mange meget interessante foredrag og presentasjoner. ANSA er jo hovedsakelig fokusert på utenlandsstudentene, men allikevel er det av stor verdi for oss å være inkludert og involvert i det som foregår i sektoren her hjemme.

photo

Selve konferansen hadde lite internasjonalt fokus, og det var jeg informert om på forhånd at den heller ikke skulle ha. Det dreide seg om elite og mangfold, kvalitet i høyere utdanning. Min oppfatning er at tiden for å se behovet for internasjonalisering som noe særskilt og separat fra resten av sektoren, er over. Det går hånd i hånd og bør anses som en selvfølgelig del av mangfoldet i norsk høyere utdanning. Vi lever i en globalisert verden, kunnskapen kjenner ingen landegrenser. Har institusjonene gode internasjonale samarbeid og satser på utveksling er det noe jeg mener de burde anse som en styrke og være noe de ønsker å trekke frem. Jeg var hvert fall ikke sen med å applaudere da Høgskolen i Hedmark fremhevet muligheten for å dra på utveksling som et gode ved deres institusjon!

Noe av det mest spennende på konferansen var da statsråd Torbjørn Røe Isaksen la frem sine 7 punkter. De inneholdt hans planer for hva de skal gjøre innen forskning og høyere utdanning de neste fire årene og satt dermed agendaen for dagen. Men ingen av punktene til statsråden hadde noe særlig fokus på hverken utveksling eller utdanning i utlandet. Jeg mener dog at dersom Norge skal bli den kunnskapsnasjonen alle snakker om, er det helt essensielt at norske studenter reiser ut og innhenter den internasjonale kompetansen landet vårt trenger. Staten må satse på utenlandsstudentene og investere i den kunnskapen og erfaringen de innhenter. Derfor har jeg, inspirert av statsråden, utarbeidet 7 punkter med forslag til hvordan de kan gjøre nettopp det.

Here we go:

1. Fjern bruken av rangeringslister
Som de fleste sikkert har fått med seg var hele ANSA i lykkerus verden over når førsteårsstøtten til USA ble gjeninnført i høst. Dessverre viser det seg at den kom med en ganske håpløs betingelse. Du får nemlig kun innvilget førsteårsstøtte til USA og ikke-vestlige land hvis lærestedet du ønsker å gå på befinner seg på en av de tre store internasjonale rankinglistene. Dette er et kriterium Kunnskapdepartementet valgte å innføre i sin tid for å sikre at de skolene nordmenn velger er av «særlig høy kvalitet». Men det er, for å si det rett ut, bare tull. Disse kommersielle listene sier i beste fall noe om helheten av forskningen og formidlingsevne til institusjonene, de sier særdeles lite om utdanningskvaliteten på førsteåret av en bachelorgrad.

For å hevde seg på rangeringslistene bruker institusjonene store summer på å publisere forskning. Har de et budsjett som tillater å ansette en tidligere Nobelprisvinner, hjelper det også godt på vei. Det er helt åpenbart at disse lærestedene holder høy kvalitet, min bekymring er alle de gode skolene som faller utenfor på grunn av denne ordningen. De skolene som heller investerer sine ressurser i nettopp bachelorgrader, og de som spesialiserer seg innen sine fagfelt. Vi vet jo at norske høgskoler tilbyr utdanning av mer enn god nok kvalitet, så det er urimelig å tro at det ikke skal være tilsvarende, gode institusjoner i USA. Skal vi sikre at vi får hjem den globale kompetansen vi trenger, er vi nødt til å ha et bredt mangfold av studenter som reiser ut og de må ha en god geografisk spredning. Det oppnår vi ikke så lenge rangeringslistene avgjør hvilke skoler man kan få støtte til og ikke.

Så hvordan kan dette løses? Heldigvis er det ganske enkelt. For å rekruttere flere norske studenter til ikke-vestlige land og USA må vi bygge ned de mobilitetshindre vi rår over. Studiestøtte til utdanning i utlandet gis etter akkreditering av NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanning), og jeg mener det er helt naturlig at studier i ikke-vestlige land og USA skal ha samme premisser lagt til grunn for godkjenning. NOKUT har kompetanse og systemer for dette, og en slik ordning vil medføre en riktigere og mer rettferdig metode for å sikre kvalitet, også på utenlandsstudier. NOKUT gjør faktisk en vurdering både i USA og ikke-vestlige land allerede, på andre, tredje og fjerdeåret. Hvordan kan man da mene at de ikke skal være kvalifiserte til å foreta en vurdering av førsteåret? Det gir ingen mening.

Dette er heller ikke en løsning som vil medføre store kostnader. Lånekassen beregner det til å koste 21,8 millioner. Bare 6,8 av disse millionene er stipend, altså en ren kostnad for staten. Resten av dem er lån. Så her har staten muligheten til å gjøre en kjempeinvestering, mener jeg.

2. Mer fokus på utveksling

Det er av stor verdi for samfunnet vårt at studenter ved norske institusjoner tar ett eller to (eller gjerne flere!) semestre i utlandet. Dette bidrar til økt internasjonalisering, og vi ser ofte at de som reiser ut i løpet av graden sin velger å ta videre utdanning i utlandet. Altså enda mer internasjonalisering! What’s not to love. Dessverre var det bare 8116 av en studentmasse på over 250 000 som valgte å ta et utenlandsopphold i fjor. Her har mange av de norske lærestedene mye å gå på.

NTNU kan skilte med et mål om at 40% av studentene skal reise på utveksling. UiB håper på 30%, mens UiO, Norges største universitet, kun har en ambisjon på 20%. Disse målene må opp, og en konkret strategi må på plass helt fra øverste hold for å få flere til å velge utveksling.

3. Økt skolepengestipend

Først, litt info. Skolepengeordningen fungerer på følgende måte i dag:

  • Om man går på en institusjon som krever skolepenger, kan man få stipend som skal bidra til å dekke dette.
  • Støtten regnes ikke ut fra hele beløpet du betaler i skolepenger, men fra et maksimumsbeløp på 60 560 kr.
  • På bachelornivå kan man få 50 % av som 60 560 kroner som omgjøres til stipend. Dette tilsvarer en reell stipendandel på ca 25 %.
  • På masternivå kan man få 70 % av 60 560 kr som omgjøres til stipend. Dette tilsvarer en reell stipendandel på inntil 35 %.

Den norske stat betaler 100 % av skolepengene for studenter ved offentlige institusjoner i Norge. Vi som studerer i utlandet må betale størstedelen av skolepengene selv. Hver student som velger et annet studieland enn Norge sparer staten flerfoldige tusener kroner i kostnader knyttet til studieplasser som man ikke trenger å betale for. Dersom den norske stat hadde gitt 100 % stipend til skolepenger for studenter i utlandet, slik den i realiteten gjør for studenter i Norge, ville det fortsatt vært billigere enn å opprette tilsvarende studieplasser hjemme. Alle nordmenn bør ha lik rett til utdanning, også utdanning i utlandet. Slik er det ikke i dag, og jeg er oppriktig bekymret for at mange velger bort studier i utlandet fordi det medfører for høye kostnader.

Dette problemet kunne vært kraftig minimert ved at man økte stipendandelen til 70% også på bachelornivå. Da hadde flere, uansett bakgrunn, opplevd det som en reell mulighet å ta utdannelsen i utlandet og vi hadde sett en svært velkommen økning i andelen norske studenter som velger å reise ut. Det er klart det ikke virker særlig fristende å sitte igjen med over 40% mer i studiegjeld enn du hadde gjort hvis du valgte å studere i Norge. Men landet vårt trenger utenlandsstudentene! Så her er det på høy tid at myndighetene kommer på banen og tar en større del av regningen for studentene.
Eller som jeg liker å kalle det: investerer i essensiell, internasjonal kompetanse.

4. Valutasikring

I dag er studiestøtteordningen slik at alle studenter i Norge og utlandet får den samme summen for å bo og leve, dette er det som kalles basisstøtten. I tillegg kan man som utenlandsstudent få stipend som bidrar til å dekke skolepengene man stort sett må betale i utlandet. Det er kun stipenddelen av skolepengestøtten som valutajusteres. Justeringen skjer for utenlandsstudenter som betaler skolepenger i valutaer som styrker seg med mer enn én prosent i forhold til den norske kronen fra 1. april hvert år. Dagens finansieringsordning fører til usikkerhet og liten av grad av finansiell forutsigbarhet blant norske studenter i utlandet.

Hvert år blir alt for mange studenter gjort til ufrivillige valutaspekulanter, og ender opp med å ikke ha nok midler til å betale hele skolepengesummen. De må da ta av basisstøtten, og har mindre penger å rutte med i hverdagen. Dette skaper en usikkerhet for studentene og gjør at noen kanskje ikke tør å ta sjansen på å reise ut. Sånn kan vi ikke ha det, og det er nødvendig at det arbeides frem en ordning som bedrer situasjonen for studentene. Vi i ANSA hjelper gjerne til!

5. Bedre støtteordninger for PhD

Støtteordningene som eksisterer for de som ønsker å ta en PhD i utlandet i dag er ganske miserable.  Dersom du går i gang med en PhD er sannsynligheten stor for at du allerede har et ganske saftig studielån i bagasjen. De som reiser ut på dette utdanningsnivået opplever virkelig en høy grad av internasjonalisering, og knytter tette bånd til internasjonale forskningsnettverk. Disse båndene mener jeg er helt uunnværlige om vi skal bli et verdensledende forskningsmiljø her til lands, og det virker jo å være det store ønsket fra alle hold om dagen. Derfor er det helt nødvendig å bedre støtteordningene for de som ønsker å ta en PhD i utlandet. Om vi ønsker disse båndene til internasjonale forskningsnettverk, selvsagt.

6. Utvidet språksemesterstøtte

Per i dag kan man få støtte til ett enkelt språksemester før man begynner på en hel grad i landet. Unntaket er Kina og Russland, hvor man kan få støtte til to semestre. Antall gradsstudenter i ikke-engelskspråklige land er generelt synkende. Nedgangen kan i stor grad skyldes mangel på ferdigheter i fremmedspråk. Jeg personlig tror jeg skulle slitt fint med å lære meg nok japansk på ett semester til å føle meg komfortabel med å kunne ta en hel bachelor på japansk i Japan.

For at studentene skal få bedre mulighet til å tilegne seg de språkferdigheter som behøves for å ta høyere utdanning i ikke-engelskspråklige land, bør muligheten for støtte til språklig tilretteleggingssemester utvides fra ett til to semestre over hele linja. Dette vil øke sjansen for at flere studenter benytter seg av tilbudet og oppnår et høyt nok nivå til å ta videre gradsstudier i det aktuelle landet. Her får man med en aldri så liten bonus også – et større mangfold og en enda bedre geografisk spredning av norske studenter verden rundt.

7. Forbedrede systemer for karakteroversetting

Det eksisterer på nåværende tidspunkt ingen overordnede systemer for oversetting av karakterer fra studier i utlandet. Mange, spesielt de som har vært på utveksling, opplever noe som kan minne fælt om et kaos når de kommer hjem til Norge og skal få oversatt karakterene sine fra utenlandsoppholdet. Dette er jo selvsagt ikke noe som motiverer studenter til å reise på utveksling. Vanskelig er det også for de som kommer hjem med en bachelor eller master i lommen, og møter aktører i arbeids- og næringsliv som ikke forstår deres kompetanse og dermed kaster jobbsøknaden deres i søpla. Det er derfor nødvendig at det utvikles et universelt system for å sikre at vi får en nøyaktig og rettferdig oversetting av kompetanse fra utlandet.

Sånn. Da har jeg bidratt med litt helgelektyre og jeg skal gi meg mens leken er god.

Avslutter med en liten hilsen til vår kunnskapsminister:

Meg og Torbjørn 
Kjære statsråd Isaksen!
Du har dine 7 punkter, her har du våre. ANSA heier på deg!

One thought on “Presidenten: 7 punkter

  1. Lederen for ANSASingapore møter Utenriksminister Børge Brende –

Det er stengt for kommentarer.