ANSA Japan: Retro-perspektiv

Fire måneder senere…

Tingen de ikke forteller deg om å studere utenlands er at du tar med deg en del rare ting hjem. Du sier ja til ting på en annen måte enn før. Du sier ja til ting mer enn før. Du våkner klokka fire om morgenen og det tar en stund før du skjønner at det ikke er jordskjelv.

Jeg var i Japan i fem måneder i høst. Det burde jo egentlig ikke være nok til å forandre deg noe særlig. Jeg vet ikke om jeg kom hjem som et nytt og bedre menneske; jeg kom hjem sliten og desorientert og glad for å være tilbake.

Men allikevel: Litt anderledes blir man. Du kan ikke unngå det. Selv ikke om du bare er borte i fem måneder.

En ikke-definitiv liste over ting jeg tok med meg hjem

– Mild språkforvirring. Når du har hørt og snakket et annet språk over lengre tid, kan det CIMG2920hende at du plutselig en dag finner riktige ord på feil språk, og du prøver å forklare til foreldrene dine hvor fuben det var at du hadde glemt kasaen din hjemme den dagen i semesteret det regna som verst. De ser på deg med forvirret bekymring i øya. De lurer på hva som har skjedd med barnet deres. De lurer på hvem denne fremmede som har kommet hjem istedenfor deg er.

– En forventning om at butikkene skal være åpne på søndager, og at du kan kjøpe billig, god og relativt sunn mat på bensinstasjonen. Et semester senere har jeg ennå ikke klart å vende meg tilbake til søndagsstengte butikker. Jeg ender opp foran rema litt før middagstider og har problemer med å forstå hvorfor dørene ikke åpner seg, som en senil bestemor som prøver å låse seg inn i et hus hun solgte for ti år siden. Så må man ta skammens landgang til den nærmeste bensinstasjonen for en overpriset ferdigpizza med fryseskader, og det blir viktig å ikke tenke for hardt på onigiri for seks kroner stykket. Det er ikke helt inne å gråte over mat som en tapt flamme, ihvertfall ikke i offentligheten.

– Lyst til å si ja til mer. Når man drar til et helt nytt sted og man ikke kjenner folk så veldig godt, er det plutselig veldig mye lettere å melde seg frivillig til ting. Selge vafler på en skolefestival på et campus over en time unna? Åkei. Selge te og kaffe på en festival i nabolaget med den CIMG2707lokale internasjonale vennskapsforeninga? Hvorfor ikke. Bli med på ANSA kick-off i begynnelsen av semesteret? Sure! Det finnes alltid noe man kan være med på, og som regel ender det opp med å være ganske artig. Og når ting er artige, ender man gjerne opp med å ta med seg vanen med å si ja til dem videre.

Fire måneder sene

– Folkene jeg møtte der. Ikke bokstavelig; vi fant ut at det ble litt for vanskelig å smugle dem med i bagasjen. Jeg møtte mange fine mennesker i Japan. Noen av dem skulle jeg ønske jeg hadde snakket mer med. Andre skulle jeg ønske jeg fortsatt kunne snakke med, ansikt til ansikt. Her er greia, og det er jo ikke egentlig astrofysikk, heller: Å bli kjent med noen er å ta med en del av dem videre, selv om de ikke får plass i kofferten din. Vennskap var den egentlige skatten hele tiden, og prinsessa er i slottet du var nødt til å forlate. Heldigvis har hun både facebook og skype.