ANSA New Zealand: Reisebrev fra Thailandsturen 2014

Gi et barn et hjem og en fremtid

– BaanChivitMai, Chang Rai, Thailand – 

Ei lita jente blir født i en liten stammelandsby nord for Thailand. Foreldrene er unge, ennå i tenårene, og giftet seg i tråd med tradisjon og slektens forventninger. De er ikke klare for ansvaret som følger. Moren flytter sørover for å finne arbeid. Faren fordufter. Den lille jenta blir forlatt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En liten gutt fra en annen stamme er ikke engang året da faren blir skutt. Moren blir solgt av familien for å tjene penger som servitrise, som prostitusjon heter på fint språk. Guttens onkel tar han med på fabrikken der han arbeider, men det tar ikke lang tid før han blir nektet. Gutten må være igjen, og alene skriker han etter mat og omsorg.

Flere år senere løper jenta og gutten over plenen på et av hjemmene til BaanChivitMai eller “hjem for nytt liv”. De er en av de få som har fått plass på et av de to barnehjemmene stiftelsen driver i Chang Rai i Thailand. Med en gruppe norske studenter i Australia har jeg kommet på besøk for å få oppleve og lære om arbeidet som mottar støtte fra ANSA.

Vi får bo i et av husene på det største barnehjemmet, sammen med noen frivillige engelsklærere fra USA. Noen norske folkehøyskoleelever arbeider også frivillig her, og hjelper til med omsorg av barna og på bakeriet organisasjonen driver. All inntekt fra de herlige rettene som serveres der, går til barna. Stiftelsen driver et annet barnehjem, som vi får besøke, der det ene huset er bygd på penger fra ANSA Australia.

 

Barna treffer vi når de kommer hjem med skolebussen. Vi blir kjent med dem gjennom lek, da vi hjelper til med den ekstra engelskundervisningen de får hver helg og selv prøver å lære litt thai, mens barna ler av vår merkelige uttale. Den siste kvelden får vi til og med et show med dans og historiefortelling foran et stort leirbål. Det er umulig å ikke smile over alle sjarmtrollene og de ulike personlighetene. Samtidig er det utrolig å se hvor selvstendige barna er fra de er veldig unge, og hvordan de passer på hverandre som en stor familie. Etter litt lek og fritid tar de selv ansvar for klesvask og leggetider. Latteren og den uutømmelige energien til barna får oss umiddelbart i godt humør, men selv de mest skimrende smil kan skjule svarte historier.

Barna som bor her er fra alderen 6 til 18 år, og deres yngste år har vært fulle av harde utfordringer og sviktende omsorg. De kommer fra ulike stammefolk som har egne landsbyer nord i Thailand og i nabolandene. Stammefolkene snakker ikke opprinnelig thai og mange av dem er ikke thailandske statsborgere. Da har de ikke tillatelse til å reise fritt rundt. Om de søker legehjelp må de betale mange ganger mer enn thailendere, og skolegang har de ikke rett til.

Her er fattigdom vanlig, sammen med dop og vold i flere tilfeller. Synet på familien som en enhet og å vise kjærlighet til sine egne barna, er annerledes, og flertallets beste er ofte det viktigste. Det er ikke uvanlig at en familie sender et barn vekk til prostitusjon eller fabrikkarbeid for å få mer til de andre. Flere barn er det ingen som vil, eller kan, ta ansvar for. Det er for dem at BaanChivitMai eksisterer.

Den veldedige organisasjonen BaanChivitMai ledes av Knut Inge Bergem. Han og kona, Anne- Grete, flyttet dit i 2012, og siden den gang har de gjort en enorm renovering av stedet. De jobber stadig for å sikre og øke kvaliteten over ulike deler av stiftelsen som administrasjon, økonomi, sanitære forhold, og mest av alt utdanning og barnas trivsel. Når jeg spør om hvorfor han ønsket å ta over ansvaret, svarer han at han siden han hørte om barnehjemmet under en studentaksjon da han selv var student i Australia, har han hatt et ønske om å hjelpe til. Han har selv lært seg thai, over flere år, og da muligheten bad seg, grep han den. Det er utrolig inspirerende hvor mye han har fått til, og det kommer tydelig frem at det er barna som er i sentrum for alt arbeidet her.

Knut Inge tar oss med på besøk til flere stammelandsbyer, og inntrykkene er mange og varierte.  Den første når vi etter en tur på elven i longtailbåt og å ha ridd på elefanter gjennom tilsynelatende endeløse grønne berg av åkrer, palmer og trær. Vi får lunsj laget av en kvinne på gulvet i et trehus på stylter og får til og med overnatte på gulvet i en av hyttene i en Akha-landsby. Turister fikk vi være da vi besøkte det vidunderlige Hvite tempelet med svært så annerledes malerier, og da vi reiste til det Gylne Triangel og fikk være i tre land på en dag. I både Myanmar og Laos, som vi fikk litt tid i, finnes det stammefolk i likhet med de i Thailand, og noen av barna slekter herfra.

En av de siste dagene drar vi på fjelltur for å få et personlig innblikk i livet der få turister ferdes. Vi passerer mange unge og gamle, men få unge voksne, der vi trasker langs sandete veier, forbi brett etter brett med røde chili som tørker i sola. Hunder, høner og griser piler rundt oss inntil vi entrer et av husene med stråtak. Tingene er få og familiene store. Tilsynelatende har de en enkel og rolig livsstil i nærhet til naturen. Her er det vakkert på flere måter, og for dem er det trygt og kjært. Jeg ser undrende mot menneskene jeg møter, og de ser tilbake med like nysgjerrige øyne. Tankene vandrer snart til hva som skjuler seg bak det harmoniske bildet, og til hva som opptar folks indre følelser og bekymringer her. Om noe uforutsett skulle skje, vil de få den hjelpen de trenger, og mer dyptliggende, hva slags fremtid har de, og spesielt barna?

For Knut Inge er det viktig å se helhetlig på arbeidet han og kollegaene gjør. “Hva slags nytte har de av utdanningen og den mer vestlige livsstilen om de skal tilbake til å arbeide i landsbyene?” reflekterer han. Han ønsker ikke å endre barnas meninger eller tro, men å gi dem kunnskap om andre syn og å hjelpe dem til å åpne opp for nye muligheter og gripe sjansene som byr seg. Arbeidet handler om barna, men også om stammefolkets fremtid. Kan barna selv hjelpe sine egne senere?

Knut Inge har håp om positive ringvirkninger. Han tror utdanning er en viktig forutsetning og vektlegger spesielt engelskundervisningen til barna. Flere frivillige jobber på barnehjemmet og tar del i den ukentlige ekstraundervisningen barna får i tillegg til den offisielle skolegangen. Knut Inge har fremtidsvisjoner og drømmer om en egen skole. Hva han og kollegaene kan få til på sikt avhenger av donasjonene de mottar, men hva de allerede har fått til er utrolig inspirerende. På barnehjemmet er det ingen luksus. Kontrasten til landsbygda er likevel stor. Her får barna det de trenger av materielle nødvendigheter, legehjelp og utdanning. Enda viktigere har de et trygt hjem med voksne som tar vare på seg, og de har en fremtid med flere muligheter.

Tekst og bilder: Tina Bergh, ANSAs Thailandstur desember 2014

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva kan DU gjøre?

One thought on “ANSA New Zealand: Reisebrev fra Thailandsturen 2014

  1. Gi et barn et hjem og en fremtid – BaanChivitMai – Thailandsturen 2014 | Tinas eventyr

Kommentarer er stengt.