PRESIDENTEN: Den lange veien til autorisasjon

ANSA har som kjent en visjon om at flere skal studere i utlandet. Det er minst like viktig at alle som reiser ut skal få muligheten til å jobbe i hjemlandet. Gode utenlandske utdannelser må anerkjennes for at vi skal kunne benytte all den verdifulle kunnskapen innenfor rikets grenser.

Sakens Autorisasjonskontor for Helsepersonell (SAK) og deres klagenemd Statens Helsepersonellnemd (SHPN) har over lang tid hindret en rekke gode søkere fra å få autorisasjon til å utøve yrket de er utdannet til. ANSA er fullstendig enig i at det er viktig med en kvalitetssikring av helsepersonell av hensyn til pasientsikkerheten. Men denne vurderingen må også være forutsigbar, rettferdig og sikre at vi ikke sløser med kompetanse. Dette skal prinsippet om jevngodhetsvurdering sørge for. Har søkeren en kompetanse som er tilsvarende det som kreves for å bestå utdanningen og dermed få autorisasjon i Norge, så er man jevngod.

Innenfor EU/EØS finnes det avtaler som gjør at utdannelsene allerede ansees som jevngode og hver enkelt søker får i utgangspunktet autorisasjon. Har man studert utenfor Europa skal derimot SAK gjøre en egen vurdering av utdannelsen din og avgjøre om du kan praktisere yrket ditt i Norge. Du kan enten vurderes å ha en tilsvarende utdanning, eller du kan ha gjort opp for en mindre omfattende eller annerledes utdanning med arbeidserfaring. Mye makt i SAKs hender, som de har forvaltet på en særdeles uansvarlig måte.

For søkere med utdannelse fra utenfor EØS har SAK krevet 2300 pålagte undervisningstimer i utdannelsen. Dette er en feiltolkning av EUs Yrkeskvalifikasjonsdirektiv som må sees i sammenheng med et annet europeisk rammeverk: ECTS credits. ECTS er lagt opp slik at 2300 timer studiebelastning tilsvarer 180 credits, og det igjen er et fulltidsstudie over 3 år. Studier på tvers av USA, Australia, Europa osv. har studieplaner som er enkelt overførbare til ECTS. For når SAK skal telle timer er det ingen som skjønner hva de mener, og det kan virke som om de ikke vet det selv engang. Følgende utdrag fra en artikkel i Sykepleien kan gi en idé om hvor langt på bærtur SAK har vært:

«Sykepleien har vært i kontakt med flere norske sykepleierutdanninger for å sjekke hvor mange undervisningstimer norske sykepleierstudenter har i løpet av studiet. Svaret vi får er at det er irrelevant å telle timer. Noen har likevel gjort jobben, og telt antall undervisningstimer. Undervisningstimer er ikke nødvendigvis pålagt undervisning.

  • Narvik oppgir mellom 750- 800 timer
  • Nesna oppgir rundt 850 timer
  • Høgskolen i Ålesund oppgir knappe 900 timer
  • Diakonova oppgir 930 timer.»

 

Kritikken fra ANSA til SAK/SHPNhar primært vært en total mangel på åpenhet  og deres bruk av utdaterte og feilaktige metoder for å vurdere jevngodhet. Disse fire tingene har jeg gjentatt utallige ganger siden jeg tiltrådte, og jeg vet ANSA-presidenter før meg kjenner seg igjen

  • Jevngodheten bør vurdere om kompetansen ved endt utdanning er jevngod, ikke om antallet timer med klasseromsundervisning har vært lik.
  • Vurderingen av omfang bør gjøres med ECTS credits som er et internasjonalt overførbart mål på total studiebelastning.
  • SAK bør offentliggjøre hvilke krav de legger til grunn for å oppnå jevngodhet. Når det kommer endringer bør det offentliggjøres klart og tydelig hva endringen innebærer og når den trer i kraft.
  • Dersom en liste med krav er vanskelig å produsere, kan SAK/SHPN offentliggjøre anonymiserte vedtak for å ha mer åpenhet om hvordan autorisasjonsvurderingen tas.

For dette har vi fått støtte fra flere hold, blant annet fra norske høgskoler, andre organisasjonerNOKUT, Forbrukerrådethelsepolitikere og ikke minst medier. Den svenske Socialstyrelsen har ikke problemer med å autorisere for eksempel sykepleiere med australsk utdanning.

Til tross for at vi har gjentatt våre krav i over ett år til kritikk og ikke-svar fra SAK, viser det seg nå at SAK har snudd og plutselig følger ANSAs anbefalinger! Og sannelig har SHPN lagt ut anonymiserte vedtak på nettet.

SAK annonserte på et møte i Helsedirektoratet på onsdag at de nå ville gå bort fra timetelling, og heller evaluere søkernes kompetanse ved hjelp av ECTS. De presiserte at dette ville medføre et annet utfall, altså autorisasjon, for blant annet sykepleiere med utdanning fra Australia som i dag får sine søknader avslått på bakgrunn av timetellingen. Det vil være tilstrekkelig med en full studiebelastning med relevante fag. Gratulerer og velkommen etter! Dette er jeg utrolig lykkelig over å høre.

Men hvordan dette kan ha tatt så lang tid og kommuniseres som noe så banalt er for meg provoserende. Som illustrert i dette blogginnlegget har SAK og SHPN i veldig lang tid vært klare over denne muligheten, og ingenting har stoppet dem fra å bruke den. Det er godt at de har åpnet opp for at søkere som tidligere har fått avslag skal kunne søke om autorisasjon på nytt. Dette er også en innrømmelse av at de tidligere avslagene har vært på et feilaktig grunnlag. Jeg skulle ønske SAK var mer ærlige om sine egne feil, og ydmyke i sin fremtreden. Det ville bidratt til klarhet og gjenreising av noe av den tilliten mange av oss har tapt til dem. De bør selv ta initiativ til å kontakte kvalifiserte søkere de tidligere har avslått, unnskylde seg, og si ifra om at søkeren kan bli vurdert på nytt. Etter opptil årevis med tapt arbeidsinntekt og motstand bør disse søkerne ikke trenge å betale på nytt når SAK nå reparerer sine feil.

Fremtiden for autorisasjonssøkere er lysere, men ikke helt avgjort. Helsedirektoratet er midt i en omstilling av hele autorisasjonsordningen for utdannelser fra utenfor EU/EØS. Det foreslås å gi jevngodhetsvurderingen flere ben å stå på, der evalueringen av dokumentasjonen kompletteres med praktiske og teoretiske fagprøver. Dette er ANSA positive til, søkerne skal kunne dokumentere at de er gode nok. De viktigste innspillene våre i dette arbeidet er fortsatt at prinsippet om jevngodhet må ligge til grunn, søkeren skal ha forutsigbarhet og prosessen må være enkelt gjennomførbar, det vil si at kostnaden må være lav nok, hyppigheten på kursene og hastigheten på saksbehandlingen må være tilstrekkelig for at ikke søknadsprosessen blir en økonomisk eller praktisk belastning.

Både nordmenn og andre statsborgere som benytter sine gode utenlandske utdanninger her bringer utrolig mye til samfunnet vårt. Det har en verdi, ikke bare at helsepolitikere reiser én uke til Australia for å lære om deres fremragende helsevesen, men også at norske studenter reiser dit i flere år for å lære om systemet fra innsiden og bringe dette tilbake til norske sykehus. Når vi nå gjør dette mulig igjen er det viktig at vi rydder opp skikkelig, og er tydelige på at dette er sykepleiere, jordmødre, leger vi ønsker velkommen i dette landet!