ANSA Veterinær: Praksis i Nepal som veterinærstudent

Da jeg var på mitt første fagseminar i Budapest, høsten 2013, ble jeg veldig inspirert av flere som hadde vært og jobbet som frivillig i utlandet. Jeg ville selv ut og oppleve andre deler av verden, så dagen etter fagseminaret begynte jeg å sjekke opp relevant informasjon, og etter mange måneder bestemte jeg meg for Nepal. Valget falt på en liten organisasjon, som var relativt billig og hadde bra omdømme. Med masse sommerfugler i magen, og en familie hjemme som var mindre begeistret, dro jeg helt alene til Nepal.

Da jeg etter 20 timers reise endelig landet på flyplassen i Kathmandu, var det ingen som møtte meg. Mobilen min virket ikke, jeg hadde ikke navn eller telefonnummer til veterinæren, og heller ingen adresse. I tillegg var det en hel gjeng med mennesker (alle menn) som skulle hjelpe meg. De spurte 100 spørsmål, skulle bære alt jeg hadde av bagasje, og tilbydde meg skyss. I mine øyne var det rene kaoset. Etter mye om og men fikk jeg tak i veterinæren som trodde jeg kom ti på kvelden, ikke på morgenen!
Tips nummer en: lag deg en liste med alt av nummer og adresse FØR du drar på reise.

Byen jeg skulle til var ca. 45 minutter unna hovedstaden, Kathmandu, og vi kjørte i en trafikk med fullstendig mangel på kjøreregler. Folk kjørte fire stykker på èn moped og de kunne kjøre fem i bredden, i tillegg til at det var konstant tuting. Det finnes ikke regler i Nepal sa de alltid når jeg spurte, noe jeg etter hvert fikk bekreftet.

Den første dagen var det mange nye inntrykk. For det første tiden alene på flyplassen, så en trafikk jeg aldri hadde sett maken til. Dette var en helt annen verden med tanke på klima, bygninger, søppel, kultur og en drøss med gatehunder, både friske og syke.

sykkel
Mor, far og to barn på en moped

Jeg bodde på et gjesterom som var noe modernisert for turister med do OG dusj! Fikk alt av mat og drikke inkludert, og gikk til klinikken på 15 minutter. Klinikken besto av en veterinær som har bygd opp alt selv, og som bruker overskuddet på gatehundene. Han steriliserer, kastrerer og vaksinerer gatehunder, samtidig som han behandler de som skulle ha behov for det.

lokker, hunf
Ute og lokker til oss gatehunder for behandling

Allerede første dag ble jeg opplært til å sy, noe som gledet meg veldig. Jeg var kun ferdig med 3. året på studiet, og vi hadde enda ikke hatt kirurgi. De gjorde ting så annerledes enn hva jeg var vant til hjemme. Selvsagt var jo klinikken mye dårligere utstyrt, men måten de behandlet dyrene på var også helt annerledes, både på godt og vondt. Det var mange aggressive hunder, men de som jobbet der gikk bare inn i burene og satte sprøyter på hunder de ikke en gang hadde hilst på. Jeg ble helt sjokkert! Da jeg fortalte at vi i Norge tar flere forhåndsregler for å unngå bitt lo de og viste meg armer fulle av arr fra tidligere bitt. Rabies? Jo, de hadde blitt bitt av rabies-hunder, men det fantes da behandling!

bur, sprøyte
Inne i buret for å sette sprøyte på en hund med kronisk autoimmun sykdom

røntgen
De hadde akkurat fått en «ny» røntgenmaskin da jeg kom. Den reglen om 3 cm tykk vegg, og forsiktighetsregler med tanke på spredning av radiobølger var ikke et tema, vi hadde da bly-vest! Her tar vi røntgen av en hund med brudd i tibia.

Hver gang vi skulle hente inn og levere gatehunder brukte vi for det meste en motorsykkel. Da skulle kun den som kjørte ha hjelm, og de lo da jeg sa at jeg ville ha hjelm som passasjer. Hundene hadde vi på fanget, til og med de mest aggressive som vi nettopp hadde fått tak i. Mamma ble ikke veldig glad da jeg fortalte hvordan vi kjørte på motorveien og i tillegg passerte flere ulykker.

utlevering
våt bukse
På tur til å utlevere en hund til sitt territorium etter sterilisering. Til guttenes store begeistring ble jeg også tisset på…

Jeg ble tøffere etter hvert, ga ormekur til de mest aggressive hundene, og begynte å gå inn i burene til fremmede hunder uten en gang å tenke meg om. Sprøyter satt jeg i hytt og gevær, antibiotika-resistens var aldri noe tema, da de hadde hverken penger eller plass til å ha hundene der lenge etter behandling.

ormekur
En hund fikk bendelorm, og alle måtte behandles. Jeg hadde nok ikke puttet handen min der de første dagene!

Jeg fikk utføre flere operasjoner, for det meste kastrering, og fikk nøye opplæring i sterilisering. Veterinæren som jobbet der var helt fantastisk! Han gjorde bokstavelig talt alt fra kompliserte femur-brudd, til flanke-sterilisering på ei tispe med heftig pyometra. I tillegg var tispa drektig med 9 valper på rundt 60 dager gamle.

operasjon1
operasjon2
Spennende og ikke minst lærerikt å få gjøre ting selv!

Den største utfordringen for meg var å godta det synet de har på avliving. Veterinæren ville helst unngå det for en hver pris, med unntak av når det kom til dødelige sykdommer eller svært aggressive dyr. De fortalte meg at de hadde sett mange mirakler, mirakler vi aldri kommer til å få se i Norge om vi avliver dyrene som er syke. Men selv om jeg så dyr som led, ble jeg også vitne til mirakler. Flere ganger så jeg døende gatehunder komme inn på klinikken. Ingen av oss trodde de ville overleve, men veterinæren ga ikke opp håpet og brukte ressurser på å redde dem.

maggotdog
maggotdogbehandling
«The maggot dog» – en av miraklene. Hun hadde mest sannsynlig fått et bitt av en annen hund, og blitt infisert av maggotter. Hun var fryktelig dehydrert, full av lopper og utmagret. Etter behandling med en blanding av medisin og naturlige produkter, kom hunden på bedringens vei!

nabohund
En herlig hund i nabolaget mitt som jeg tok med meg til jobb for å sterilisere. I tillegg til lus, lopper og flått hadde hun også papillomavirus.

Jeg ble godt tatt i mot av alle i Nepal, og folk i gatene hilste når jeg gikk til og fra jobb. Dette er en erfaring jeg kommer til å ha med meg for livet, og anbefaler alle som har mulighet å gjøre noe lignende! Denne sommeren drar jeg selv muligens til Sør-Afrika for å jobbe som frivillig. Jeg vil også takke Akselsens agenturer for sponsing av utstyr, det kom godt med!

massehunder
Om noen er interesserte i å høre mer, og kunne tenke seg å dra dit selv er det bare å ta kontakt!

-Hanne Aakerholm, Nestleder ANSA veterinær