Mastergrad på LSE: Erfaringer og tips til søknadsprosessen

Hei kjære alle sammen!

I disse oktoberdager åpner søknadene til de fleste masterstudier i Storbritannia. Det føles ikke så lenge siden jeg selv begynte å snuse litt rundt på forskjellige studier høsten 2015. Selv om jeg var travelt opptatt med siste året av bachelorgraden tok dette opp mye av tiden min. Så jeg fant et studie på London School of Economics and Political Science (LSE) som så spennende ut, og bestemte meg for å søke. Studiet heter International Migration and Public Policy og varer i 12 måneder. Så da var det bare å sette i gang, og jeg husker at det var ganske overveldende. Jeg hadde bekjente som tidligere hadde studert på LSE, og plaget dem med altfor mange spørsmål på Facebook. Derfor håper jeg at mange har bruk for denne guiden, som også er relevant for andre masterstudier i Storbritannia!

london_school_of_economics

Foto: Times Higher Education
Tips til søknaden

  1. Start så tidlig som mulig!

Mitt aller viktigste tips er å starte tidlig. Dette fordi LSE har rullende opptak, og ikke én frist for når søknadene må være inne. Når programmet du har søkt på er fult, så er det fult. Dette kan skje når som helst i løpet av året. Jeg har også erfart at de som søker tidlig får tidligere svar, mens det gjerne blir en liten flaskehals hvis man har søkt etter jul, og man risikerer å måtte vente helt til april eller mai før man får svar.

Man får dessverre ikke alltid sendt inn søknaden sin på kort tid selv om man har alle dokumenter klare. Først må man lage en online bruker og betale en avgift. Deretter må man laste opp alle dokumenter til søknaden – mer info her. Dette varierer fra program til program, men består vanligvis av CV, personal statement, karakterer og to akademiske referanser. Her snublet jeg litt, fordi selv om jeg lagde bruker i oktober hadde jeg ikke tenkt over at to av mine professorer også måtte laste opp anbefalinger. Professorene må selv logge inn på LSEs portal og fylle inn info om søkeren (de slipper altså å skrive et anbefalingsbrev). Dette er ment å spare tid (noe det sikkert gjør), men jeg måtte purre på den ene professoren min i over to måneder. Da han endelig fikk logget seg inn og svart på diverse spørsmål om meg fikk jeg sendt inn hele søknaden, og kunne puste lettet ut. Da var det allerede desember, og jeg tenkte at ventetiden ble lang. I ettertid har jeg funnet ut at det faktisk er relativt tidlig å få sendt inn alt i desember, så ingen grunn til å stresse! Bruk heller for mye tid på at alt skal være skikkelig, enn å få sendt inn alt så fort som mulig.

Jeg fikk svar i februar, og ble selvfølgelig helt sinnsykt glad! Likevel hadde jeg lekt med tanken om å ta et friår. Jeg takket derfor nei til plassen med et tungt hjerte, og tenkte «hva om jeg ikke kommer inn en gang til…» Høsten 2016 søkte jeg på nytt, og fikk sendt inn søknaden litt tidligere. Jeg fikk heldigvis positivt svar allerede i desember, og takket umiddelbart ja til plassen!

  2. Velg referanser som kjenner deg – og snakk med professorene dine om masterstudier

Det er ikke så viktig at professorene som gir anbefalinger er relevante innenfor det studiet du søker på. Min erfaring er at det er mye viktigere å velge referanser som kjenner deg godt, og som føler at de kan kommentere på dine ferdigheter. Her kan dere laste ned et word-dokument og se hvilke spørsmål professorene dine må svare på. Selv om jeg studerte statsvitenskap og jus valgte jeg heller to professorer fra Gender, Race, Sexuality and Social Justice fagene. I disse fagene hadde vi mer rom for diskusjoner. Jeg hadde også hatt begge disse professorene i forskjellige fag, over 2 år. Tidlig på høsten 2015 gikk jeg til de for å diskutere studiet. Min erfaring er at de syns det er hyggelig å snakke om forskjellige studieretninger man kan velge. Om de kjenner deg godt er også terskelen mindre for å spørre om de kan være din referanse (selv om det er litt skummelt!)

3. Fokuser på personal statement

Personal statement tar mye tid, og jeg tror det er den viktigste delen av søknaden. Selv om karakterene dine ligger innenfor snittet, er dette ikke en garanti for å komme inn. Personal statement blir faktisk lest av professorene på programmet du søker på. Dette var litt overraskende, og første skoledag kjente professorene oss igjen basert på hva vi snakket om i våre personal statements. Denne guiden er veldig nyttig og gir et godt innblikk i hva som skal med. Da jeg leste den tenkte jeg bare «Herregud, hvordan skal jeg få sagt alt dette på 1500 ord!?» Men husk, dette er bare en guide. Det hjelper ikke å kommentere på alt de vil høre om, da får man gjerne ikke nok plass til å vise hvem man er. Jeg tror det viktigste er å være litt original, samt vise hva du kan tilføye, både akademisk og personlig. Videre er det viktig å vise at man er motivert og at man vet hva man søker på, og hvorfor man søker. Les deg opp på studiet du søker på – les om professorene på studiet. Vær konkret og skriv hva du har lyst å forske/skrive mastergrad om.

Husk at LSE leser om erfaringene dine i CVn din, så ikke bruk mye plass på å ramse opp alt du har gjort i selve personal statement. Grammatikk, struktur og språk er også viktig. Personal statement er derfor ikke noe man gjør ferdig på en uke. Jeg brukte sikkert 3-4 uker første gangen jeg søkte, og 6-7 uker andre gangen jeg søkte. Spør om venner eller kollegaer kan lese gjennom, og ta til deg feedbacken.

4. Tips til CV

CV var kanskje det jeg brukte minst tid på, men jeg tror fremdeles det er en viktig del av søknaden – kanskje viktigere for de søkerne som har jobbet et par år etter bachelorgrad. Et tips er å ikke ta med alt mulig fra barneskolen og oppover, men ta med det som er relevant for masterstudiet du søker på. Bruk en god mal og ha et oppsett som er oversiktlig og lett å lese. LSE har sin egen to-siders mal for masterstudenter, og det var den jeg brukte.

Unknown
Utsikten min fra vinduet i Lilian Knowles house, en LSE-postradguate residence i Shoreditch.

Så, hvordan er studiet?

Så langt er jeg (for det meste) fornøyd. Kvaliteten på professorene og seminarene er utrolig høyt! Vi er mellom 10 og 20 studenter i hver time, og det er lagt opp til mye diskusjoner og debatter. LSE verdsetter kritisk tenking, og vil heller at man skal være uenig enn enig i ting, og det gjør det veldig gøy. Jeg har kun vært her i tre uker, men vi har allerede hatt ganske intense og utfordrende diskusjoner. Noen temaer berører mange veldig personlig, og mange har sterke erfaringer å bidra med i diskusjonene.

I programmet mitt er vi ca 30 stk, og jeg tror vi telte at vi er 34 nasjonaliteter. Det er altså veldig internasjonalt, og da lærer man mye om hvordan ting er i forskjellige land. Noen har jobbet i 10 år, mens andre kommer rett fra bachelorgrad. Med en så liten klasse har vi allerede blitt veldig gode venner, og vi gjør sosiale ting hele tiden, både med og uten professorene. Man får tildelt en akademisk rådgiver basert på hva man ønsker å skrive masteroppgaven om. Den skal skrives fra juni til september neste sommer, etter eksamen i alle fag i mai.

Jeg tar 6 fag:

  • Folkerett og flyktningrett
  • Internasjonal migrasjon og kontroll
  • Arbeidsmigrasjon og integrering
  • EUs migrasjonspolitikk
  • EUs ytre grenser og grensekontroll
  • Praktisk opplæring i policy-making og politisk kommunikasjon

I hvert fag har man vanligvis en lecture og et seminar. I lecture er det vanligvis kun professor som snakker, mens i seminarene er alt opp til studentene. Det er mye mindre obligatoriske timer enn jeg er vant med, men det er helt ufattelig mye å lese! Jeg merker at man må ha god selvdisiplin, hvis ikke faller man av. Man blir hele tiden utfordret, og professorene er ikke redd for å gi deg brutal kritikk allerede første skoledag, eller avbryte deg midt i argumentet ditt. Når det er sagt så er det et veldig åpent miljø, hvor man kan diskutere alt mulig. Det oppfordres til å komme med eksempel fra hjemlandet, og jeg får brukt norsk politikk og kontekst i mange sammenhenger.

Utenom dette er jeg litt skuffet over mye administrativt rot og random informasjon som egentlig ikke var hjelpsomt. Første uka hadde vi mange spørsmål og det hele var litt uoversiktlig, noe som er skuffende for en dyr skole. Mange av fagene i mitt program var plutselig ikke tilgjengelige da skoleåret startet. I tillegg til dette var mange av fagene fulle og reservert andre studieretninger. Dette er selvfølgelig en del av å gå på en skole hvor man prioriterer små klasser, men likevel utrolig frustrerende. Jeg fikk etterhvert presset meg inn i faget om flyktningrett, etter mye om og men.

Da jeg begynte å søke på masterstudier visste jeg at jeg ville studere noe innen migrasjonspolitikk og hvordan migrasjon faktisk påvirker et land økonomisk, sosialt og politisk. Det er noe jeg visste altfor lite om (utenom enkeltsaker i media) og det er mye potensiale for mer forskning. Etter å bare ha vært her i tre uker vet jeg at jeg har tatt det riktige valget. Det er veldig givende å bli utfordret på alt man tidligere har tenkt var rett eller logisk, og jeg har allerede lært veldig mye, samtidig som jeg har fått 1000 nye spørsmål. Året blir nok bare enda mer spennende og tøft, men jeg gleder meg!

nnn

Veldig bra utsikt i bussen på vei til skolen.

Om det skulle være noen spørsmål – send meg gjerne en mail på erika.vartdal@ansa.no!
Stor klem fra Erika i Hovedstyret ❤